Å vinne i helgen var helt magisk. Jeg var så utrolig glad og
stolt, men denne gangen smakte seieren så mye bedre enn det den pleier. Ikke
bare fordi det var min første proffmatch, men fordi jeg hadde vunnet over min
egen redsel.
For snart to måneder siden ble jeg knocket på trening. Jeg
husker svært lite av det, men det var en skremmende opplevelse som har hengt
over meg selv etter sparringskarantenen min var over og jeg var ”good to go”.
Jeg prøvde frebilsk å ”suck it up” når jeg kjente stresset komme og jeg har holdt
tårene inne på hver eneste trening. Frykten for at det samme skulle skje igjen
satt seg i kroppen og jeg endte opp som en spent slagsekk på trening som ikke
gjorde annet enn å holde guarden. Selvtilliten min krympet og jeg begynte å
tvile på meg selv. Er jeg virkelig bra nok for proffmatch? Tenk om jeg blir
presset i hjørnet og ikke kommer noen vei? Hva om jeg stivner i matchen, som
jeg gjør på trening? Kommer jeg i det hele tatt noen gang til å klare å gå inn
i ringen igjen?
Matchen og min tidligere etterlengtede proffdebut nærmet seg
med stormskritt – og min fysiske form var bedre enn noen gang har vært.
Selvtilliten og troen på at jeg kom til å vinne var lik null. Jeg fikk panikk
og måtte handle, jeg tok kontakt med klubbens samarbeidspartner og min
tidligere mental coach - Igor Ardoris. Det ble bestemt at jeg og Adel skulle
komme på en privat trening med Igor i Malmø allerede dagen etter, 3 dager før
match.
Vi fikk en smakebit på seminaret som resten av klubben
skulle ha mens vi var borte. Temaet var ”Mentalt Tuffhet”, og Igor tok oss
igjennom et treningspass – Bitte små steg avgangen. Først så vi en veldig
interessant vitenskapelig video som åpnet for temaet vi skulle jobbe med.
Videre til teori om pusteteknikker og lette øvelser for å få i gang riktig
puste og avslapningsteknikk. Så fort vi mestret øvelsene utfordret Igor oss
ytterligere. I løpet av en times tid gikk jeg fra å ha problemer med å puste
avslappet i liggende stilling, til å være iskald og aktiv i sparringsøvelse.
Spesielt likte jeg en øvelse som gikk ut på at jeg sto mot
en vegg og Adel sto ovenfor meg. Han matet på med slag, og jeg skulle skydde
meg selv og se etter åpninger. Jeg hadde ikke mulighet til å gå bakover, så min
eneste mulighet til å komme meg ut av situasjonen var å være aktiv – framover.
Beskytte meg selv, men hele tiden ha et åpent blikk for mine egne muligheter. Jeg
fikk kjenne på den gode følelsen av trygghet og våkenhet. Fokuset ble slått på,
og jeg stolte på Igor sine instruksjoner, jeg stolte på Adel sin trygge stemme
og ikke minst – stolte jeg på meg selv.
Jeg behøvde ingen psykolog, jeg behøvde bare å trene på å
kontrollere spenningsnivået mitt. Når jeg dro fra Malmø den dagen var det som
om jeg plutselig oppdaget at himmelen var blå og at solen også lyste for meg.
Klumpen i brystet var forsvunnet, og jeg kjente at jeg hadde fått riktige
verktøy til å kontrollere den om den skulle melde sin ankomst før matchen. Jeg
så ikke lenger et tap som et alternativ, og med ”ryggen mot veggen” gikk jeg og
Adel side om side inn til dundrene musikk og hylende publikum i en fullstappet
arena rett utenfor Amsterdam.
Tre runder, to rundepauser og et seiershyl senere løfter
dommeren armen min i luften. Jeg vant over min egen frykt og var modig nok til
å ta kontroll over en situasjon som virket umulig. Ja, jeg vant matchen også –
men det var bare et bonus. Jeg har fått en liten smakebit på temaet ”mental
tuffhet” som Igor foreleser i, og jeg ser fram til å jobbe videre med hans
treningsmetode. Både på egenhånd og sammen med mine klubbkamerater i Halmstad
Muay Thai.
Jeg ble knocket. Men jeg reiste meg og gikk inn i ringen igjen, sterkere enn noen sinne.